Jeg har drevet hele min store kjøkkenhage helt uten å ha noen tradisjonell kompost i mange år. Jeg trenger ingen kompost. Det høres kanskje rart ut; det er jo nesten opplest og vedtatt at alle hager må ha en kompost. Men jeg bruker hageavfall og ugress som jorddekke og matavfallet komposterer jeg med bokashi som jeg graver rett i jorden. Det har bare ikke vært behov for noen kompost.

Behovet har ikke endret seg. Jeg trenger fortsatt ingen kompost. Men jeg er sugen på en. Jeg har elsket å kompostere helt siden jeg fikk meg eget hus for 20 år siden. Det kiler i magen når jeg løfter på de øverste lagene i en komposthaug og ser det yrende livet, kjenner varmen, lukten og blir minnet på det utrolig komplekse systemet jeg er en del av. Velfungerende komposter kjennes nesten magiske!

I vinter bestemte jeg meg for å lage en kosekompost, alt en kompost bare for nytelsens skyld. For å få kjenne på alt det der som komposten bærer med seg, og for å få stappe fingrene i kompostjord.

For å prøve noe jeg ikke har gjort før og lære meg noe nytt har jeg hentet inspirasjon fra et produkt som heter Mullnet. Metoden går ut på at komposten legges over bakken på en rist, og bygges på i høyden uten at den behøver å vendes noen gang. I takt med at kompostmaterialet i bunnen blir til jord, drysser det ned gjennom risten og kan graves ut under selve komposten. Det virker smart, synes jeg, og jeg vil forsøke! Før jeg vet om jeg vil kjøpe et slikt system, tester jeg en hjemmelaget variant. Slik har jeg bygd kosekomposten min:

Jeg har saget bort litt av fronten på en pallekarm. Noen centimeter på hver side står igjen slik at jeg kan avlaste vekten på risten som skal legges på senere.

Komposten står langs den ene gavlen i det den store drivhustunnelen. Dels er det praktisk å ha et sted å legge plantedeler og kompostmateriale i drivhuset, men enda bedre er det at jeg vil kunne dyrke rett i komposten deler av året og utnytte både den fine, næringsrike jorden og varmen i komposten, og i drivhuset. Hvis komposten fungerer som den skal, kommer den til å produsere en del undervarme til høsten og vinteren, etter som den går varm under omdanningsprosessen.

Oppå pallekarmen har jeg lagt to smale lister samt to kortere lister langs kortsidene for å fordele vekten. Over det la jeg to kompostrister som jeg har bundet sammen slik at rutenettene ligger akkurat over hverandre. Dette er antakelig konstruksjonens svake punkt: ristene har muligens for små hull, og kompostmateriale kan få vanskelig for å falle igjennom. Det kan også hende at kompostristen går i stykker selv om jeg har forsøkt å fordele vekten ved hjelp av lister. I så fall får jeg konstruere en ny.

Komposten består nå av to pallekarmer oppå hverandre, pluss den avsagde i bunnen. Et tynt lag aviser ligger oppå risten. Deretter har jeg matet komposten med en miks av gressklipp, ensilasje/silo og bokashi-kompost. Jeg har vært opptatt av å få til en god miks av ferskt materiale som gressklipp og kompost som inneholder mye nitrogen, og tørr gammel ensilasje som bør være rikere på karbon. For å fremme mikrolivet i komposten har jeg også blandet i en bøtte hagejord, med masse mark og andre småkryp.

Materialet jeg har brukt i komposten: gressklipp, ensilasje/silo, jord og bokashi-kompost.

Et lag jord fra hagen gir en kickstart til mikrolivet i komposten.

Komposthaugen er bare 15 cm høy ennå, men jeg skal bygge den ut med tiden. Det har ingen hast. Nå mater jeg komposten med blader som jeg tynner/skjærer bort fra ulike planter, tissepapir (vi tisser på en kanne i drivhuset og bruker tissevann som gjødsel) og annet fra drivhustunnelen. Innimellom vanner jeg den litt.

Komposten mates fra toppen hele tiden og behøver aldri vendes eller graves om, ettersom den ferdige jorden slipper gjennom risten i bunnen.

Tre dager etter at jeg bygde komposten, ryker det av den sent på kvelden når temperaturen i drivhustunnelen synker. Et stykke nedi er det drøyt 40 grader. På overflaten surrer mengdevis av små insekter omkring og når jeg løfter på store kålblader på komposthaugen, ser jeg kondensen under bladverket som vitner om et herlig, fuktig miljø der nede. Omdannningen til jord lukter vidunderlig og jeg nyter å endelig ha en kompost. En kose-kompost, en nytelseskompost.

/Sara Bäckmo