Kjøkkenhagen min. Slik ble den til

[Teksten i denne artikkelen er et utdrag  fra boken min Skillnadens Trädgård. Et ekologiskt trädgårdsskafferi (2016). Teksten er gjengitt med tillatelse fra forlaget Roos & Tegnér.]

Jeg har aldri noensinne angret på at jeg begynte å dyrke grønnsaker. Jeg har muligens angret litt på at jeg ikke begynte tidligere! Men hvordan skulle jeg kunne vite hva som ventet på å bli oppdaget i den steinete jorden under føttene mine?

For mulighetene var godt gjemt. Det fantes ingen synlig jord på dette stedet da jeg flyttet hit. Muldvarphaugene var helt tilgrodd av kvikkrot, og bringebærkjerret hadde bredt seg seierssikkert utover. Syrinbuskene hadde fritt fått trenge seg inn i den vakre steinmuren, og frøene fra de kraftige asketrærne lå i store hauger.

Men mulighetene vises ikke alltid på overflaten. Noen ganger må man grave både i jorden og i seg selv for å finne det som ligger «begravet».

Jeg kjøpte huset og tomten i 2004. På den tiden jobbet jeg i Sveriges Television, og lagde barneprogram. Et av barna jeg samarbeidet med kom fra den lille byen med det pussige navnet Bökebacken, utenfor Växjö. Erika var åtte år gammel og vi ble veldig gode venner. To år senere ble jeg invitert til byen for å se på Erikas nye ponny. Vi gikk oppover en liten grusvei langs et langt, svingete steingjerde. Det var så vakkert i oktoberlyset. På vei til stallen tårnet nordgavlen på et forlatt hus opp foran oss. Spontant datt det ut av meg akkurat hva jeg tenkte, at dette var stedet jeg hadde drømt om. En nydelig plass som kunne huse en familie. Her kunne jeg har husdyr. Og kjøkkenhage.

Jenta ved siden av meg dro meg i armen og sa: «Sara, de skal selge det huset.»

Eierne tenkte og tenkte i en evighet. For å forberede meg mentalt på huskjøpet festet jeg en lapp på kjøleskapsdøren min hvor det sto «Jeg skal ha huset!». Hver dag så jeg på lappen.

Og så en små-kjip vinterdag, da ingenting egentlig gikk helt som det skulle, kom svaret jeg hadde ventet på. Huset ble mitt!

Jeg døpte stedet til Skillnaden, som er svensk for Forskjellen, og flyttet inn. Jeg hadde lenge laget klær til meg selv under navnet Skillnaden af Sara – derav navnet. Når jeg nå endelig sto her i drømmehuset, ga navnet seg selv på dette stedet – og hagen – som skulle komme til å gjøre en så stor forskjell i livet mitt: Skillnadens Trädgård.

Teksten i denne artikkelen er et oversatt utdrag  fra boken Skillnadens Trädgård. Et ekologiskt trädgårdsskafferi.

Boken er svensk, men kan bestilles i norsk bokhandel på nett

FØLG MEG PÅ FACEBOOK

FØLG MEG PÅ YOUTUBE

Det var et trivelig, men i aller høyeste grad spartansk sted å bo den gangen; med campingtoalett i entréen og mobilt bredbånd på hjemmekontoret. Det var ikke innlagt vann og avløpssystemet fungerte ikke. Stedet var et sovende paradis med stort behov for kjærlighet og omsorg, og en tomt som ikke engang kunne kalles en hage. Det var min plass på jorden.

2011

Noen år senere hadde vi bodd en liten periode i den svenske hovedstaden, men var flyttet tilbake igjen til huset, og hadde utstyrt det med vann, avløp, fibernett, diverse hvitevarer, to små barn – og en kjøkkenhage. Forøvrig har vi utsatt oppussingen av drømmehuset. Vi vil ikke renovere ihjel småbarnstiden, og tenker at huset som har stått her i to hundre år uten tvil kommer til å stå i ti år til.

Men hendene mine trenger å jobbe, da har jeg det bra. Derfor lagde jeg kjøkkenhage. Frem til 2011 var stedet der kjøkkenhagen skulle ligge, gjengrodd av halvhøyt gress, bringebærkjerr, brennesler, muldvarphauger, forvillede syriner og ugress. Det var så mye uvelkomne vekster at jeg ikke kunne begripe hvordan jeg skulle komme i gang med å dyrke der. Men en nabo kjente en fyr med gravemaskin. Han visste råd. Da kompisen med maskinen ankom huset mitt, pekte jeg ut halve forsiden av tomten som et passende sted, sånn uten videre. Hager, drivhustunneler og tatoveringer har det til felles at de aldri blir store nok, tenkte jeg. Like bra å ta i skikkelig fra start.

Da gravemaskinen hadde gjort sitt med overflaten, steiner og store røtter, gikk jeg i gang med krafse og trillebår og ryddet røtter, gresstuster og mindre steiner. Det tok flere uker å bearbeide overflaten på den måten, og jeg ble sterk.

Det var vel omtrent da at jeg begynte å se på området med nye øyne: Så stort det var! Hvordan skulle jeg klare å ta hånd om det? Jeg satt mange lange stunder på steiner som lå igjen rundt omkring, og funderte på hvordan jeg skulle disponere de nå oppmålte 350 kvadratmeterne.

Jord

En forsommerdag samme året kom Uffe med 38 tonn jord. Det er lett å ringe og bestille to lastebillass med jord, men når den vel ligger der som et berg i hagen, er det litt vanskeligere å se gleden i det hele. Jorden var vanlig anleggsjord. Jeg hadde ikke budsjett til fin hagejord, og dessuten hadde jeg lyst til å gjødsle selv. Med det jeg hadde tilgjengelig.

Systematisk fordelte jeg jorden utover med trillebår. Fortsatt fantes det ingen plan for den kommende kjøkkenhagen, men litt etter litt tok et bilde form i meg. Jeg leste meg opp på vekstskifte og lasset opp svære øyer med jord, som senere ble de ulike plantegruppenes kvarterer i kjøkkenhagen. Jeg hadde hverken tid eller penger til noe som helst utover det mest nødvendige, så jeg droppet å bygge rammer for å holde jorden på plass. Bare noen av de opphøyde vekstplassene ble rammet inn med mindre dyrkingsrammer på 50 x 100 cm.

Ganske snart begynte det å vokse. Men først og fremst sånt som jeg ikke hadde plantet eller sådd. Livsfarlige greier som Revebjelle og  Piggepler satte fart. Ugress som kom med jorden. Jeg forstod snart hvor raskt min nye kjøkkenhage kom til å gro igjen om jeg ikke hadde en veldig bra plan. En slags retning, et fokus.

Den grønne utfordringen

Så da gjorde jeg det mange års arbeid innen medieproduksjon har lært meg – jeg lagde meg et prosjekt. Jeg sa til mannen min at jeg ville utfordre familien vår: I løpet av tre år skulle jeg bygge en kjøkkenhage som kunne gjøre oss selvforsynt på grønnsaker i dyrkingssesongen. Det er galskap! sa folk. Hvordan skal du få tid til det? Tenk om du går lei! Og alt kan jo like gjerne kjøpes på butikken? Men mannen min trodde på meg. Det gjør han nesten alltid, og det elsker jeg ham for.

Det var mye som ikke ble sådd før på sommeren det året. Likevel var det mange grønnsaker som vokste langt utover senhøsten! Og ugress.

Jeg leste alt jeg kom over om jorddekke den høsten. Det så ut til å kunne være løsningen på mange av utfordringene jeg opplevde i starten: å dekke jorden med organisk materiale. Jeg begynte å samle opp alt jeg kom over; samtidig fortapte jeg meg i frøtilbudet på internett, jeg forberedte asparges, jeg høstsådde grønnsaker for neste år, gravde dypbed, delte rabarbra og bærbusker – og ble gravid med barn nummer tre.

2012

På våren i 2012 lagde jeg min første varmbenk. Mislykket. Jeg var gravid og mengden hestemøkk jeg kunne transportere var begrenset; benken ble aldri varm, men fungerte fint som kaldbenk, så jeg var glad likevel.

Jeg leste og dyrket, spurte og grov; lærte masse. Jeg gledet meg over å se grønnsaker vokse seg store og gode på friland;  jeg bygde gjerder og plantestøtter av gamle materialer og avdanket skrot. Beddene fikk form og farge etter hvert som blomster og grønnsaker vokste side om side i den nye hagen og skapte nye rom.

Gode naboer leverte gressklipp til tykt, næringsrikt jorddekke. Og plantene svarte med å vokse i vill fart av ren glede. Det der med at jorddekke av organisk materiale skulle hemme ugressveksten, viste seg å stemme; jeg slapp å luke ugress, og kunne i stedet bruke tiden på å så og plante.

I slutten av juli kom vårt tredje barn. Da lærte jeg at det som er fint med en hage, er at uansett hvordan det blir med saker og ting, kommer alltid en ny vår. Det som ikke blir noe av eller ikke blir som det skulle, kan gjøres om. Og det blir ikke stygt, det blir bare vakkert på en annen måte.

En annen ting jeg lærte det året, var at det er ganske lett å dyrke. Derimot ble det en utfordring å ta hånd om alt vi høstet, og å rekke å spise det opp. Skulle den grønne utfordringen også bety mine dyrebare kveldstimer gikk med til å sylte og safte og forberede grønnsaker for innfrysing? Diskusjonene hjemme om verdien av bra mat, om hvordan vi prioriterer tiden og ulike typer husarbeid, skulle komme til å bli viktigere enn jeg forstod.

2013

Jeg hadde store forventninger og sommerfugler i magen ved inngangen til den grønne utfordringens tredje og siste sesong. Dette året skulle jeg klare å dyrke så mye at familien på fem kunne spise bare hjemmedyrkede grønnsaker fra juni til desember. Fortsatt hadde jeg liten erfaring med å dyrke grønnsaker på friland, men jeg hadde lært meg å dyrke mye! Det er alltid noe som går fløyten, og vi klarer å spise opp mye mer over tid enn det går an å planlegge for på forhånd.

Jeg hadde ingen drivhustunneler på den tiden. Nå har jeg to. Alt jeg dyrket, vokste på friland og i et mindre antall kasser og pallekarmer. Hele året jobbet jeg heltid og delvis deltid på Sveriges Radio, og håndterte barn og hjem. Dyrkingen var en ren fritidssyssel. Jeg sådde bladgrønnsaker ekstremt tidlig, og også tomat, paprika og kål ble sådd tidlig for å kunne plantes ut på friland i løpet av våren. I mai hadde jeg kalde føtter. Det vokste bra med salat, men forøvrig var ikke utvalget all verden i kjøkkenhagen. Og når hele familien spiser bladgrønt til alle måltider – inkludert på frokostskivene – går det mengder! I juni innførte vi likevel det planlagte kjøpeforbudet, og nå forandret utvalget i kjøkkenhagen seg raskt. Jeg sådde hyppig og avlingene avløste hverandre og ga oss mengder av fantastisk mat! Det var vanskelig å skape jevn tilførsel av alt; og selv om jeg gjorde mitt beste for å så på ny gjennom hele sommeren – både i brett og rett i jorden ute – oppstod det luker, vekstplasser i kjøkkenhagen som ble stående tomme i perioder. Likevel: Kjøkkenhagen leverte hundretalls kilo mat det året, og vi spiste i prinsippet opp alt. Jeg kunne ikke begripe hvordan vi kunne sette til livs så mye grønt, og det var det ingen andre som kunne heller. Jeg dyrket i hovedsak for at vi skulle kunne høste og spise med det samme; det som ble til overs og kunne syltes og fryses, var ren bonus.

Det ble seks måneder som forandret livene våre. Tenk at jeg kunne dyrke så mye mat at det gjorde en forskjell for en hel familie. Det var moro å dyrke; velge planter og kombinere dem. Og det var fantastisk å dyrke sammen med barna! Vi bestemte oss for å fortsette å dyrke for å være selvforsynte med grønnsaker store deler av året. Det er rett og slett bedre på alle måter med kjøkkenhage enn med gress.

/ Sara Bäckmo