Enkelte grønnsaker er jo svært anvendelig og dessuten enkle å lagre. De dyrker jeg mye av, og pastinakk er en slik. Jeg har aldri i mitt liv kjøpt så mye pastinakk i løpet av et år som jeg dyrker. Men tilgangen inspirerer meg til å eksperimentere i matlagingen, og vi spiser i prinsippet opp alt.

Den enkleste måten å lagre pastinakk på i vinter er å la dem stå i jorden. Rotfrukten blir dessuten søtere i smaken når den utsettes for kulde. De tåler altså fint å bare stå i bedet. Derfor passer jeg på å planlegge hvor jeg sår dem, slik at de ikke står i veien når jeg vil så tidlig neste vinter/vår. Pastinakkene kan stå igjen i jorden frem til mars, og da får jeg jo ikke sådd noe annet akkurat der. Neste år skal jeg dyrke bønner der hvor pastinakkene står nå, og bønnene setter jeg ikke ut før i mai.

Frem til da høster jeg pastinakker etterhvert som vi trenger dem. Når jorden begynner å fryse til for vinteren, høster jeg en reell bunt, fjerner riset og legger røttene i en pose som jeg oppbevarer i kjøleskapet eller i entreen (som holder omtrent samme temperatur som et kjøleskap før det blir virkelig vinterkaldt). Akkurat pastinakker har jeg aldri fått til å lagre i torv, slik jeg gjør med gulrøtter. Pastinakkene jeg har forsøkt det med, har råtnet, dessverre. Det lille pastinakklageret i kjøleskapet holder frem til neste mildværsperiode, da tar jeg opp en god bunt til.

Det er ikke nødvendig å skjære riset av pastinakkene før vinteren setter inn. De visner bare ned og legger seg som et lite dekke over rotfruktene i jorden. Det er fint sånn.

Et år hadde jeg fine pastinakker til veldig sent på våren, og de var så store at jeg ikke kunne ta dem opp og ha dem i kjøleskapet. Da gravde jeg opp det som sto igjen i kjøkkenhagen og la dem i en hagekurv. Kurven gravde jeg ned et annet sted i kjøkkenhagen. Der lå de, og så “høstet” vi pastinakker derfra når vi trengte dem.

Pastinakk er en veldig, veldig fin grønnsak. Mild og fin i smaken både for stor og som mos for den som er helt, helt liten.

/Sara Bäckmo